DET FINNES EN ANEKDOTE om en av de store dissidentene - kanskje det var Sakharov - som en gang ble spurt av en progressiv italiensk journalist: «Så, Mr. Sakharov, du er kommunist?» «Å nei!» utbrøt Sakharov, «jeg er en ANTI-kommunist!» «Vel,» sa journalisten, «jeg bryr meg ikke om hva slags kommunist du er.» Historien fanger et av poengene i denne kronikken: at den enøyde oppfatningen av verden totalt blokker innholdet i det som egentlig har vært sagt. De seneste offentlige debattene i Norge - alt fra Muhammed-karikatur-striden, gjennom Jostein Gaarder-oppstyret, til Klassekampens løgn om et lukket «anti-islamsk Selskap» - har vært interessante kommunikasjonsskandaler. De demonstrerte at de fleste engasjerte samfunnsdebattanter vil forbedre verden ved å bekrefte sine fordommer, fremfor ved å ha dialog.

VÅRE VAKRE sommerfuglsjeler er blitt fanget, festet til et brett under glasset, og klassifisert enten som anti-islamistiske, anti-semittistiske, pro-Israel, pro-Bush, neokonservative, anti-norske, eurosentriske. Dette er en form for moderne bannlysning, formidlet av skrikende overskrifter i skandalesentrerte aviser. På denne måten blir Jostein Gaarder en antisemitt til evig tid, Amen. Thomas Hylland Eriksen fortsetter et mytisk liv som en relativistisk fundamentalist. Og forfatteren av denne kronikken er blitt satt i formalin som en neokonservativ, reaksjonær og anti-islamsk «Oriana Fallaci», punktum. Og hvis hun tør å se på seg selv som ANTI-konservativ - så finner hun snart at hennes opponenter ikke egentlig bryr seg om hva slags konservativ hun faktisk er.

DE SOM HAR LEVD under kommunistiske regimer, eller, la oss si, i Frankrike på 1960 og '70 tallet, er slått av en merkelig dejá vu-opplevelse. Man husker den giftige kampanjen mot Albert Camus, som nektet å synge i det ideologiske koret og ble stigmatisert som «reaksjonær». Og man minnes Østeuropa, hvor alle skribenter kontrollerte hvert eneste ord som potensielt kunne fornærme Sovjetunionen. Noe lignende og skremmende skjer i dag. Før man formulerer en setning, komponerer en tittel, tenker en metafor, setter man på en sensurerende autopilot som spør: hvem fornærmer jeg nå? Er jeg for pro-Israel, eller kanskje antifeministisk, eller - Gud forby - anti-islamsk? Er jeg tilstrekkelig «progressiv?» Snart skal vi alle skrive på et «dekaffinert» norsk: vi skal gjenta lydig alle de godartede mantraene som 'dialog', 'pluralisme', 'forsoning' og 'likhet', for å formidle et snø-hvitt budskap som har blitt utvasket og avfarget av et ideologisk OMO-pulver (beklager, Lilleborg!) Norge har aldri vært et totalitært land, men mange kjenner smaken av knebling og ufrihet. Jeg snakker ikke om 2. verdenskrig. Jeg refererer til de uttallige små bygder og byer hvor fargerike, fritenkende individer ofte blir trakassert og eller ekskludert fra fellesskapet.

JEG KJENNER MANGE KLOKE nordmenn - og enda flere kloke utlendinger - som ikke orker å kaste bort tid for å bidra til et kastrert, paranoid demokrati. (Så snart jeg har skrevet ordet 'kastrert', tenkte jeg på at dette kunne fornærme evnukker!). Deres motvilje mot å skrive om hva de egentlig mener er ikke bare motivert av trusselen for å bli forvridd og satt i en bås. Den stammer fra frykten for å bli kastet ut av «det gode selskap.» Tiden når Professor Arne Næss inviterte en nazist og en AKP-er til sine legendariske seminarer - og slapp unna med det - er forbi. Som den engelske forfatteren Graham Green sa: « Som katolikk taker jeg Gud for kjetterne. «Kjetter» er bare et annet ord for den frie tankens utøver. Slik er det ikke lenger. I dag tenker man to ganger før man inviterer hjem aller assosierer seg med ideologiske «kjettere.» Vi begynner å fjerne vestlige klassikere fra repertoaret vårt - Mozarts operaer, Marlows stykker - fordi de kan fornærme etniske minoriteter og true den nasjonale sikkerheten. Vi foretrekker trygghet fremfor frihet. Dette er det første skrittet til en frivillig trelldom.

DET FINNES EN BOK som allerede i 1953 analyserte den selvselvsensurerende prosessen som vi i dag er vitner til. Jeg snakker om Czeslaw Miloszs mesteverk, «Det trellbundne syn.» Milosz spurte: hva slags motiver styrte de intellektuelle som bøyde seg for det totalitære regimet og ga avkall på friheten? Hans hovedargument var at det ikke bare var feighet eller frykt for represalier. Viktigere enn frykten var den geniale stalinistiske manipulasjon, basert på menneskelig søken etter intern harmoni og lykke. Stalinistiske ideologer spilte på fem evige menneskelige lengsler. For det første: De utnyttet menneskets religiøse sult - i særlig grad følelsen av et vakuum etter Guds død - og fylte det med en marksistisk pseudo-religion og statlige ritualer. For det andre appellerte de til det menneskelige behovet for tilhørighet i et trygt felleskap. For det tredje spilte de på ønsket om en klart definert fiende, som kunne ta skylden for alt ondt. For det fjerde tydde de til en filosofi som lovet - i hvert fall i ord - et bedre, egalitært, internasjonalt og fredfullt samfunn. Sist, men ikke minst: De gikk ut i fra at de mest intelligente og nevrotiske individene var hjemsøkt av et «metafysisk sug» og en følelse av at livet er absurd. Prosjektet som lovet å redde verden fra fattigdom, utnyttelse, hierarki og tyranni, var midt i blinken for de sensitive sjelene. Det var imidlertid en pris å betale, nemlig en type schizofreni, som karakteriserte dem som adopterte den nye religionen. Denne splittelsen var skapt av en konstant trang til å lyve til seg selv om hvordan ting faktisk var: at den kommunistiske verden ikke var fredelig, lykkelig og harmonisk, og at friheten dreide seg om å kapitulere til barbariske komissarer.

INTERESSANT NOK BLE Milosz inspirert av den kjente boken «Religions et philosophies dans l'Asie Centrale» (1866), skrevet av Arthur de Gobineau. Gobineau, som reiste i islamske land, kunne berette at innbyggerne av despotiske regimer praktiserte en form for beskyttende løgn, kalt «Ketman.» Ketmanutøvere mente at eierne av sannhet ikke skulle utsette sin eksistens, selvrespekt eller eiendeler i fare. Et behov for å skjule ens egentlige meninger er, selvfølgelig, ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det som var nytt med Ketman, var at løgnen ble sett på som en plikt av de praktiserende, noe som var en kilde til deres overlegenhet og stolthet. Ketmanteknikken var, i følge Milosz, brukt i stor skala i tidligere kommunistiske samfunn. I likhet med Islam, hadde utøverne av Ketman en følelse av overlegenhet over dem som var dumme nok til å ytre sine egentlige meninger. I både islamistiske og kommunistiske samfunn var Ketman like mye en form for adapsjonsmekanisme til et autoritært regime, som en bevisst teatralsk kunstform som ble mer og mer raffinert etter hvert.

DET ER MILDT SAGT sjokkerende at Ketman synes å gjøre entré i den frie verden. Det er enda mer forbausende å se at mennesker som har oppnådd frihet og velstand arbeider aktivt med å ødelegge begge to. Kanskje er tiden kommet til å gjenoppdage Miloszs «Det trellbundne synet» og dra de riktige konklusjonene? Eller å lese et av mange dikt skrevet i den «ketmanske verden:» «Hvordan gikk det til at vi begynte å more oss med dette?/ Med disse dobbelttydighetene?/ Disse ordspillene, forsnakkelsene, meningsfordreiningene/ denne lingvistiske poesien?[...]Hva er det egentlig som tvinger oss til stadig å fortsette denne leken?/ Med logiske gåter, åndfulle paradokser/ hele dette tidsfordriv for intellektet?/ Hva?»